SINTEF-forsker Geir Uri Jensen har vært med på å utvikle magnesiumkretser som overfører energi. Disse kan løses opp i vann etter noen timer - eller dager, alt ettersom hva de skal brukes til. Foto: Werner Juvik.

3 minutter å lese

Denne norske elektronikken ødelegger seg selv – med vilje!

Det hoper seg opp med elektronisk søppel rundt oss. Og tenk bare på avfallsberget som vil oppstå når FM-frekvensen skrus av i Norge i 2017, minner SINTEF oss om:

Mellom 25.000 og 30.000 tonn med radioer vil da være ubrukelige – visstnok verdens største samtidige opphopning av overflødig elektronikk noensinne.

Selv om vi begynner å bli ganske gode på å resirkulere gammel elektronikk, er det på langt nær alt sammen som kan brukes på nytt. Legg så til alle mobiltelefonene, datamaskinene, nettbrettene og all annen elektronikk som har en tendens til å gå ut på dato straks det kommer noe nytt og spennende på markedet, og du har potensielt et problem.

Bedre blir det ikke når alle ting vi ser rundt oss snart skal ha sin egen mikrochip, slik visjonen om «tingenes internett» legger opp til. Hvordan skal framtidas søppelplasser se ut om alle klesplagg, leker og hverdagsgjenstander skal inneholde hundrevis – eller tusenvis – av elektroniske sensorer hver?

Det kan et knippe norske forskere ved SINTEF nå være i ferd med å finne en løsning på. De har nå lykkes med å lage komponenter som inneholder magnesiumkretser som kan overføre energi. Det spesielle med disse, er at de kan løses opp i vann og forsvinne av seg selv i løpet av noen få timer.

Målet er å lage prosesser der elektronikk kan lages på en slik måte at hele livssyklusen kontrolleres – helt fram til det punktet der alt forsvinner av seg selv.

Allerede har forskere i New Orleans klart å lage elektroniske kretser som kan implanteres inn i kirurgiske sår etter operasjoner utført på rotter. Slike høyteknologiske implantater kan for eksempel brukes til å få sår til å leges raskere, eller for å dempe smerten relatert til inngrepet. Litt av poenget med dette hadde forsvunnet om man hadde måttet åpne såret for å hente ut elektronikken igjen – derav behovet for at den «tar hånd om seg selv».

– Vi legger ikke skjul på at vi har kastet oss på resultatene fra forskningen i USA. Der har de levert oppsiktsvekkende bidrag både til medisinsk bruk og til å løse søppelproblem. Vi har på langt nær kommet så langt, men vil forsøke å finne alternative måter å gjøre det samme på, sier Karsten Husby ved SINTEF IKT til Gemini.no.

Det de norske forskerne nå jobber med, er å lage ekstremt tynne kretser – bare noen hundre nanometer tykke – på en silisiumskive. Men rundt alt dette må det igjen være en duk som holder alt samlet, og til det bruker de amerikanske forskerne silke.

Men ettersom fremstillingen av silke innebærer stoffet litium – som er forbudt på SINTEF-labben – prøver de norske forskerne nå ut andre alternativer.

– Litium er et teknisk problem for lab’en vår, så vi vurderer alternativer – som forskjellige plastmaterialer. For å få til dette, har vi koblet inn materialforskere her i SINTEF som har stor kompetanse på feltet, sier Geir Uri Jensen.

Her kan du se hvordan elektronikken gradvis går i oppløsning. Foto: SINTEF
Her kan du se hvordan elektronikken gradvis går i oppløsning. Foto: Werner Juivk / SINTEF

Fordelen med å utvikle en slik egen «duk», er at den siden kan skreddersys for en bestemt oppløsningstid. For eksempel nevnes tilfeller der en «pakke» med slik elektronikk skal måle oljeutslipp i havet – og da må filmen kunne holdet saltvannet ute i så lang tid som målingene skal skje. Når tiden er ute, vil sjøvannet kunne trenge inn til elektronikken – slik at den løses opp uten noen forsøplende rester.

– Økovennlig elektronikk er et felt som utvilsomt vil komme for fullt – også i Norge. Og vi har absolutt tenkt oss å komme i mål, sier Karsten Husby ved SINTEF.