4 minutter å lese

Internett for alle

Nylig var jeg seks dager i California – tilbake for første gang på tjuefem år.

Anledningen var en gjenforenings-helg for skolelaget jeg spilte fotball for som student, eller soccer som de kaller det i vestlige strøk.

For egen del var dette også en liten markering (vel, bokstavelig talt en egotripp) av at jeg var kommet halvveis i livet (les: femti år).

På reisen slo det meg hvor lite mennesker og en kultur endres på et kvart århundre. Studiekompisene så like solbrune og godt ut som sist – irriterende nok uten antydning til grå hår. Kommentarene satt akkurat som før, det samme gjorde gestene, smilene, high-five’ene.

At luktene, den friske luften, lyden fra bølgene som slår inn fra Stillehavet ikke hadde endret seg det spor, burde jeg ha forventet. Men at klesstilen (jeg synes det så ut som folk brukte akkurat de samme t-skjortene), stemningen, attitude’en var så lik, kom som en overraskelse. Selv hundene – med flagrende ører bak på en truck – eller slentrende på en øde strand – tok livet akkurat like rolig som sist gang jeg var her.

At tiden likevel ikke har stått helt stille disse årene slo meg for alvor da jeg var tilbake i gamlelandet.  Jeg må bare slå det fast med en gang; ingen ringte meg på 50-årsdagen min! Selv ikke svigerfar som jeg regnet som et sikkert kort for en hyggelig (men, forutsigbarbar) gratulerer-med-dagen samtale. Da  jeg slo på telefonen i flyet etter ankomst Gardermoen og scannet gjennom telefonen min, ble det klart for meg at han også han nå har konvertert til Facebook for å gratulere med dagen.

På det som er navet for beskjeder og deling av opplevelser, «BakkenKlanen» på WhatsApp, haglet det inn hilsener fra familien på min side; nieser og nevøer, brødre og svigerinner. At kona hadde lagt ut et bilde av meg med noen hyggelige kommentarer hadde jeg nestet gjettet på forhånd, men at min mor hadde lett fram noen sirlige emojis (gått en god skole hos min yngste datter) som jeg ikke ante eksisterte og postet en hilsen, kom mer som en overraskelse.

Utover et solid volum hilsener på Facebook og WhatsApp, kom det et par slengere på SMS, men altså ingen samtaler til meg på denne merkedagen min.

Hva er det som binder familiene sammen – på tvers av generasjonene? Det er et omfattende spørsmål.

Men, mye av svaret ligger i det å dele opplevelser, de små og store. Ferier. Bursdager. Merkedager. Første skritt. Noen har tatt lappen.  En har kommet inn på en skolen hun har jobbet så hardt for. Fått min første jobb. Utlevert kornett på første korpsøvelse. Første gips. Mormor er blitt solbrent på Tenerife. Årets første blåveis. Vært på ultralyd, det blir tvillinger! Kusiner på byen. På leirskole. Min første overnattingstur med håndballen.

Noen som sender postkort lengre?

Hvor deles familiens opplevelser i disse dager?

Hvor finner man live oppdateringer fra 11-åringenes fotballkamper?

Hvor annonseres at poden har mistet sin første tann?

Hvordan avtales familienes årlige hyttedugnad?

Jo, på nettet. I sosiale medier. I egne familie-grupper. Med bilder, videoer, tekst. Masse smilies. Via smarttelefoner og nettbrett.

Skal alle generasjonene henge med må det gjøres en innsats for å få alle om bord.

Telenor arrangerer kurs over hele landet med formål å lære bort det grunnleggende slik at du kan ta i bruk nettbank, booke reiser, håndtere e-post, sosiale medier, Skype eller andre hobbyrelaterte tjenester, så du er rustet til å ta del i den nye digitale hverdagen. Vi er på terskelen til å være et heldigitalisert samfunn og ser nå at det er viktigere enn noensinne å få alle til å delta. Mange vegrer seg for å ta i bruk smarttelefoner og vet kanskje ikke hva slags muligheter som ligger i konseptet.

Her ønsker vi å informere, være behjelpelige, inspirere til å prøve nye ting og forhåpentligvis gjøre hverdagen enklere ved hjelp av noen tastetrykk. Høres dette ut som et tilbud som passer for deg eller noen du kjenner, kan du lese mer og melde deg på via våre sider:

https://www.telenor.no/minikurs

Vi ser frem til å berike din hverdag med nye muligheter!