6 minutter å lese

Når spillverden møter den virkelige verden – via mobilen: Møt «Ingress»!

Det kan veldig godt hende at du ikke har lagt merke til dem i bybildet, «Ingress»-spillerne. Men de er der.

Utendørs, gjerne tett inntil et landemerke, for eksempel en statue eller fontene. Med mobilen i hånda, helt oppslukt i det som foregår i den virtuelle spillverdenen – som helt sømløst er knyttet opp til den virkelige verden rundt oss.

«Ingress» er et GPS-basert mobilspill utviklet av Niantic Labs, en startup-bedrift internt hos Google. Spillet ble opprinnelig sluppet eksklusivt til Android i 2013, men kom også til iPhone sommeren året etter.

En av Norges mest aktive «Ingress»-spillere er tobarnsfar og eks-programmerer Tord Nilsen fra Halden, som nå jobber i privat helsevesen.

oslo
Tord Nilsen ved et kjent landemerke ved Akerselva i Oslo. Foto: Privat

– I januar 2013 tipset broren min meg om en merkelig nettside han tilfeldigvis hadde kommet over, Ingress.com. Jeg skjønte at det var et type spill, men informasjonen var så kryptisk at jeg knapt forsto noen ting, sier Nilsen – som meldte seg som betatester sammen med broren.

Siden den gang er han blitt en svært erfaren «Ingress»-spiller – et spill som til tross for et par års utvikling fortsatt kan virke veldig mystisk og utilgjengelig for nye spillere.

Så, hva er egentlig «Ingress» for slags spill?

– Det kan vel best beskrives som en blanding mellom «Capture the Flag» og barneleken «Kappe land», som foregår i den virtuelle og den virkelige verden, forteller Nilsen, og fortsetter:

– Spillet består av to lag, grønne og blå – «The Enlightened» mot «The Resistance». Disse kjemper om hundre tusener punkter, kalt portaler, rundt omkring i verden. Disse portalene er plassert ved offentlig kunst, statuer, gatekunst og andre offentlige steder av interesse.

Slik ser det ut på skjermen når du spiller «Ingress» - til høyre er også et bilde som viser en lenke som strekker seg over hele Norge - på langs.
Slik ser det ut på skjermen når du spiller «Ingress» – til høyre er også et bilde som viser en lenke som strekker seg over hele Norge – på langs.

Selve kampen mellom de to lagene handler om å beholde «eierskapet» til disse portalene – det er dette aspektet som kan sammenlignes med nettopp «Capture the Flag».

– Hvis laget ditt eier tre portaler, kan man så lage virtuelle linker mellom dem. Klarer man å linke tre portaler sammen til en trekant, eier laget landet – eller feltet, som vi kaller det – som dannes av trekanten, forteller Nilsen.

Størrelsen på disse feltene kan variere kraftig i størrelse. Et felt kan dekke et lite bykvartal, eller strekke seg over hele Europa.

– Når det dannes et felt, beregnes det en score basert på befolkningstetthet / telefontetthet, og denne kommer deretter med på lagets globale poengstilling. Hvis, eller når, motstanderen overtar en av portalene som danner feltet, blir feltet borte og man begynner på nytt, sier Nilsen – som etter flere års «Ingress»-spilling har fått innblikk i sider av spillet man som nybegynner kanskje ikke helt får med seg.

– Det er selvsagt noen regler for hvordan disse linkene kan dannes, som gjør det hele mye mer komplisert og vanskeligere enn det i utgangspunktet høres ut som.

Som for mange andre aktive «Ingress»-spillere, er det nettopp det at spillingen foregår utendørs, knyttet til områder og steder av spesiell interesse, som førte til at Tord ble hekta.

– For meg begynte det med at jeg ville se på kunst, skulpturer og så videre i nærmiljøet. Det er få, om noen, som kan navnet på så mange statuer og vet hvor det finnes offentlig kunst i en by som en «Ingress»-spiller. Selv i store byer som Oslo brukes gjerne statuenavn og ikke gatenavn som referanse på et sted der man finner en portal, sier Nilsen.

Kombinasjonen med at man er ute blant folk og nødvendigvis må samarbeide internt i laget for å sanke flest mulig poeng, har også ført til at det har vokst fram et dedikert miljø rundt «Ingress».

samling

– Jeg tror det sosiale aspektet ved spillet er det som nå fenger mange. På mange måter er, og i hvertfall var, «Ingress» nerdenes sosiale arena hvor man møtte andre mennesker med samme interesse. En slags global «The Gathering», sier Nilsen.

Selv har han reist land og strand rundt for å delta på forskjellige begivenheter, både i Norge og i utlandet. Det kan være organiserte storsamlinger relatert til spillbegivenheter, eller mer uformelle treff på ren sosialt grunnlag.

Tord Nilsen på plass under Anomaly-samlingen i Göteborg. Foto: Privat
Tord Nilsen på plass under Anomaly-samlingen i Göteborg. Foto: Privat

– «Ingress» kan spilles alene, men er morsommere sammen. «Ingress»-spillere er nesten alltid hjelpsomme og hyggelige, også de på det andre laget. Mange byer har også gjestefora man kan bli med i for å få tips om attraktive områder å spille på, uteliv, attraksjoner – ofte blir man også tilbudt en guidet tur rundt, forteller Nilsen.

Om man virkelig vil gjøre det godt i spillet, er man imidlertid nødt til å samarbeide med andre.

– For å lage store felt er man helt avhengig av andre. For å lage linker må maa ha nøkkel til målportalen, samt fjerne alle kryssende linker. Da kan det være mange hundre mennesker i sving for å klargjøre ett sånt felt, forteller Nilsen – som kjenner til både flyvertinner og yrkessjåfører som har hjulpet til i de ofte svært omfangsrike aksjonene som kan kreve transport over store avstander.

«Ingress»-spillere langt ute til skogs. Foto: Privat
«Ingress»-spillere langt ute til skogs. Foto: Privat

Store prosjekter til tross: Det er også mange daglige gleder i det å gå rundt gatelangs og hacke portaler.

– Selv hvor absurd det høres ut, gir det en stor glede i å skape noe, Det å lage felt, store eller små, gir en tilfredstillelse og en mestringsfølelse, både alene eller om man er et team som gjør det, sier Nilsen.

Som med alle andre ting har også «Ingress»-medaljen en bakside:

– Samtidig har jeg også sett noen negative sider ved spillet. Noen er blitt for hekta. Andre spill man blir hekta på foregår gjerne bare foran pc-en eller på tv-en i stua. Med «Ingress», som bruker den virkelige verden som spillverden, er det mye vanskeligere å la være å tenke på spillet uansett man ferdes, sier Nilsen, og legger til:

– Man går for eksempel forbi en statue og vet automatisk at det er en portal. Kanskje eier det andre laget den, kanskje er det en mulighet for å lage en link til en annen portal og så videre. Da er det veldig vanskelig å ikke ta opp telefonen. Forøvrig er det ganske lett å spotte en «Ingress»-spiller: Han eller hun stopper opp foran en statue, tar fram telefonen og det går alltid en ledning ned til batteripakken i lomma.

Følg med på Link.no for en nybegynner-guide til «Ingress»!

Relaterte saker